«Hvordan årsaksforklarer folk sin egen og andres atferd?»
Attribusjonsteori er forklaringen på hvordan folk utvikler en kausal forståelse av menneskelig atferd. Det er en rekke varianter av attribusjonsteorier som vektlegger ulike aspekter. Et typisk attribusjonsmønser er for eksempel at en student som gjør det dårlig til en eksamen, tilskriver årsaken til dette til noe i situasjonen («oppgavene var så vanskelige dette semesteret») eller noe ved en selv (disposisjonell) («å, jeg er så dum»). Hvis studenten legger seg til et attribusjonsmønster der nederlag alltid møtes med attribusjoner til slike stabile, disposisjonelle faktorer, kan dette være uheldig. Noen forskere mener deprimerte har en tendens til å attribuere negative hendelser til disposisjonelle faktorer.
Kellys samvariasjons-attribusjonsteori er sannsynligvis den best etablerte, derfor vil jeg fokusere på denne. Teorien legger velt på at vi attribuerer andres atferd til situasjonelle (eksterne) eller disposisjonelle (interne) årsaker på basis av hensyn av tre aspekter ved ved atferden: dens overennstemmelse, dens konsistens og dens særegenhet. Hvis for eksempel Per låner mynter til Hanne for en tlf samtale, er det høy overensstemmelse (Ekstern), nekter han, han er slem, lav overensstemmelse(intern). Hvis Per er en vanligvis glad person, men virker trist, er det lav konsistens, Da lurer vi på hva slags hendelse som gjorde han trist (ekstern). Men hvis Ole er sløv, lite glad, gråter mye, konkluderer vi med at han er trist av natur, og det er høy konsistens (intern). Attribusjon av særpreg er om en person utfører en bestemt atferd kun i en bestemt situasjon. Atferden som er assosiert med en bestemt situasjon blir tilskrevet situasjonelle faktorer. Det er altså disse faktorene som avgjør interne eller eksterne attribusjoner.
Mye av attribusjonsforskningen har konsentrert seg om hvordan vi feiltolker årsaker. Når vi attribuerer andres atferd til mulige årsaker har vi en tendens til å overestimere disposisjonelle faktorer og undervurdere betydningen av situasjonelle faktorer. Denne biasen kalles den fundamentale attribusjonsfeil. Denne feilen er meget sterk, selv når bevis sier det motsatte, har vi en tendens til å foretrekke disposisjonelle framfor situasjonelle forklaringer. Mens hvis vi skal forklare egen atferd, har vi tendens til å gjøre det motsatte, skylde på situasjonelle og ikke disposisjonelle faktorer. Det at vi attribuerer forskjellig når det gjelder vår egen atferd i forhold til andres, kalles utøver ? observatør effekt. Noen foreslår at dette er pågrunn av at vi ser hele bildet når det gjelder oss selv, men bare atferden til den andre personen. Dette blir også influert av kultur. Folk i individualistiske samfunn vil i større grad forklare atferden i term av individuelle disposisjoner og fri vilje.
Det er veldig mye som kan påvirke vår atferd, to eksempel jeg vil raskt trekke inn er Festingers kognitive dissonans teori og Bems Selvpersepsjonsteori som omhandler handlinger og atferd. Ellers er gruppetilhørighet, sosial påvirkning, majoritet, skjemaer ? prototyper, stereotyper og
lignende avgjørende på hvordan vår atferd blir.


«Hvordan kan oppvekstmiljø påvirke utviklingen av hjernen?»
















